Glittertinden, en gang for lenge siden.

Å sitte og bla i gamle bilder og mimre er stort sett alltid moro. For en tid siden ble jeg sittende og se igjennom bildene bilder fra den tiden jeg var ung og aktiv topptur jeger. Bildene fra turen jeg beskriver her må vel være en av de flottere toppturene jeg har hatt opp igjennom tiden. De gamle APS rullen ble levert inn til scanning og resultatet vises nedenfor.



Tidlig oktober i 1998 dro min gode kamerat Runar og jeg tidlig på morgenen i retning Spiterstulen. Målet denne gangen var Glittertinden i Jotunheimen og meningen var å komme så høyt opp man kan i Norge. Nå er det slik at det er Galdhøpiggen som er høyeste fjell i Norge, men om man tar med breen og snøen på Glitterinden så er Glittertinden noen få meter høyere. I 1998 i alle fall. Mye har skjedd med klimaet siden den gang og hva som er tilstanden pr. i dag vet jeg ikke.

Etter mange mil og timer på veien ankom vi Spiterstulen utpå dagen og som alltid, når vi var på tur, kom vi til gråvær og usikre værforhold. Bilen ble satt på parkeringen og noen kroner ble betalt til bevertningen inne på hotellet.
Stien opp mot Steinflye er godt markert og enkel å gå.
Gråværet vedvarte mens vi ruslet oppover og jeg minnes det gikk mange tanker til værgudene og hvorfor vi aldri kunne ha fint vær når vi var på tur. Det slo aldri feil. Til nå. I det vi bikket over fjellkanten og inn på flatene mot Steinflye brøt vi igjennom skydekket. Det var som å komme på en annen planet. Klar blå himmel og sol som varmet i stedet for rå og hustrig tåke.

Gråværet er plutselig borte  og målet er i siktet. 

Steinflye.

Videre gikk turen innover Steinflye og mot foten av Glittertinden. Steinflye er en lang slette med typisk høyfjellslandskap. Karrig , men enkel å gå på.

Turens første overnatting ble inne ved foten av Glittertinden før man begynner den brattere delen av turen. Jeg minnes at det var en kald natt og at temperaturen krøp ned mot minus 12. Det er litt i kaldeste laget for en "Igloo" pose.

Dagen etter opprant med knallvær og kjølig klar luft. Frokosten ble unnagjort og teltet pakket. Nå skulle toppen tas!

Stien opp videre er relativt godt markert, men blir borte enkelte plasser siden det bare er stein og fjell som underlag. Enkelt plasser er det også så bratt at det grenser til klyving. Det kan gi noe utfordringer med tung sekk på ryggen, men det var ikke verre enn at deg gikk greit. Ikke hadde vi dårlig tid heller, så det var bare å nyte og bruke den tiden som trengtes for å ta seg frem sikkert.

Nysnøen hadde lagt seg på partiene nærmere toppen og alt virket rent og friskt. Det var ikke et fotspor å se noen plasser. Det var tydelig at sesongen var over for det året.

Utsikten fra Glittertinden på en slik dag som da vi var der er helt formidabel. Man ser Store deler av Jotunheimen og man kan se Dovre, Jostedalsbreen, Rondane og Sunnmørsalpene på en god dag.

Retning sørøst. Besshøi og Tjørnholstinden bak til høyre.

Glittertinden og toppen.

Utsikten er fantastisk. En utrolig plass å ligge i telt på.

Nordvest. Skydekket ligger langt under.

Solen sier takk for i dag og forsvinner bak Galdhøpiggen.

Etter hvert som solen gikk ned merket jeg at det var sent på året og at det ble raskt kjølig. Det var ikke noe varmere på toppen enn nede på Steinflye og det ble en natt hvor jeg lå og vred meg i soveposen. Den var på ingen måte egnet for temperaturer ned mot 15 minus.

Soloppgangen fra Glittertinden er rett og slett spektakulær og jeg tror ikke det er så mange som faktisk har opplevd det. Fargene og lysspillet man kan oppleve derfra er helt rått. Vi var heldige og fikk den opplevelsen.

Solen er på vei opp og horisonten begynner å gløde.

De første solstrålene treffer toppen av Galdhøpiggen.

Turen ned mot Spiterstulen ble startet tidlig. Det var vemodig å gå ned fra fjellet når forholdene var slik de var. Men slik er det bare. Alle turer har en ende.....

Kamera på turen var en Nikon Nuvis 75 APS kompaktkamera.

Tjørnholstinden sommeren 2014

Leirungsdalen og området rundt må jeg vel kunne karakterisere som et av mine favorittområder i Jotunheimen. Området er lett tilgjengelig og har et stort utvalg topper man kan bestige. De aller fleste av dem ligger fra 2000 meter opp til 2341 om man tar med Knutholstinden som egentlig ligger i Svartdalen.

Tjørnholstinden er en topp jeg har prøvd meg på flere ganger, men på grunn av dårlig vær med nedbør, tåke og dårlig sikt, har jeg ikke kommet opp før nå. Jeg velger å være trygg på tur.

Etter turen i Børgefjell kjørte jeg direkte fra Namsvatnet til Valdresflya. en lang kjøretur, men det må til. Varmen på det tidspunktet gjorde at motivasjonen til å komme seg opp i høyden var stor. Jeg er en person som takler varme ganske dårlig og temperaturer over 20 grader kan bli noe plagsomt.

Broen over Leirungsåi.

Leirungsåi nedover mot Gjende.

Turen startet noen hundre meter ovenfor Vargbakken på Valdresflya og gikk videre innover Leirungen mot brua som går over Leirungsåi. Været var fint med sol, skiftende skydekke og det var en behagelig bris i luften.
Planen var å gå opp langs ryggen av Semelhøi, videre opp til Bukketjønn og slå leir der.
Terrenget opp Semelhøi er preget av lyng, vier langs bekkene og fjellbjørk. En og annen blomst dukker også opp. I det jeg kom opp på ryggen og vegetasjonen ble skrinnere dukket det opp reinroser. Bare tre av dem, men et hyggelig innslag blant lyng og krøkebær.

Reinrose.

Snøbakkestjerne.

Rødsildre.

Nedre del av Leirungsdalen.

Leirungsåi. Besshøi i bakgrunnen.

Bukkehammaren.

Utsikt over Leirungsåi. Knutshøi og Besshøi i bakgrunnen.

Fra Semelhøi er det strake veien opp fjellet. Det må forseres litt vier og kratt før man kommer på stien som går langs elva fra Bukketjønn, men ikke mer enn at det er uproblematisk. Stien opp til vannet er god og byr ikke på noe form for utfordringer. Man kan skru av hodet og la tankene fare mens man går.
Vel oppe ved vannet var det å se seg etter en passende teltplass og det var ikke noe problem å finne det. Eneste som kan være litt problematisk er at det kan bli fuktig på bakken siden det er bare avleiringer og litt torv på bakken.
Resten av kvelden gikk med til fotografering. Det gjelder å bruke det myke kveldslyset best mulig. For de som ikke har erfaring med det, så gir et slikt lys perfekte muligheter for å fotografere detaljer og isolerte motiver ettersom det er lite eller ingen skygger.

Bekkesildre.

Speiling i Bukkehammartjønn

Bukkehammartjønn med Bukkehammaren bak.

Naturen vet å lage sin egen kunst.

Bekk ned fra Kvassryggen.

Kvelden kom og det var på tide å finne frem soveposen. Jeg hadde ikke tilbragt lange tiden i posen før det begynte å regne ganske kraftig og etter en liten stund så jeg at det begynte å samle seg vann i ytterteltet. Vann i teltet er ikke noe jeg har ønske om så da var det bare en ting å gjøre. Stå opp og lage dreneringsrenner langs teltet. Kan forestille meg at det var litt av et syn der jeg sto i bokseren, jakke og uknytte fjellstøvler mens jeg grov det jeg orket i tre tiden på natta......

Dag to hadde været forandret seg totalt i forhold til nattens vær. Solen skinte, himmelen var blå og temperaturen lå på rundt 15 grader. Helt perfekt!
Frokosten, frokostblanding, sukker, kanel og varmt vann, ble inntatt ute og livet kjentes veldig bra ut.
Leiren ble revet, sekken pakket og veien opp fjellet gikk videre. Resten av terrenget består av stein, snø og enkelte områder med avsetninger fra breer.

Frokostblanding, sukker og varmt vann. Høyoktan frokost.

Teltplassen ved Bukkehammartjønn.

Under turen videre oppover valgte jeg å gå opp Steinflye. Det alternativet gir hele tiden en fin utsikt mot nord-øst og sydover slik at man ser mot Rondane, Langsuene, Rundemellen, Skaget og fjellene syd for Leirungsdalen.
Reinsdyr er noe man kan se i disse traktene og jeg gikk på flere flokker underveis. Selv om det er tamrein så er det ikke mye i adferden som sier at de er tamme. De er på vakt hele tiden og forflytter seg med en gang man nærmer seg.

Tamrein.

Skaget og Svarthammaren som nest siste blåne.

Videre gikk turen mot Steinfybreen. I det man nærmer seg brefronten ser man "moreneryggen" breen har skjøvet foran seg. Vel.....morene er det nok ikke riktig å kalle det. Her er det en rygg av kampesteiner store som biler, breen har skjøvet foran seg. Man kan bare så vidt begynne å forstå de kreftene som er i en bre når den beveger når man tenker masse, friksjon og volum. Ufattelig....
Omtrent 500 meter under toppen av Tjørnholstinden fant jeg en egnet plass for det lille teltet mitt, Ringstind 2, og brukte bare ytterteltet siden jeg skulle bare ha litt ly for vær og vind. Kjekt å være beredt om været slår seg vrang under matlaging, selv om det bare er å koke vann. 

Smeltevann fra Steinflybreen. Tjørnholstinden i bakgrunnen.

Steinflyi.

Issoleie. Den blomsten som har vunnet antall høydemetere i Norge. Ingen blomst vokser høyere opp.

Det blir neppe bedre....

Rett under Tjørnholstinden. En reinflokk skimtes på breen.

Middag på "høyfjellshotellet".

Med mat i magen, litt sjokolade i dagstursekken som er integrert i Bergans Alpinisten, bar det målrettet mot toppen. Denne gang skulle jeg opp!
30 minutter senere sto jeg på toppen, 2331 moh, og kunne nyte en fenomenal utsikt i alle retninger. En del skyer var det uten at det ødela opplevelsen. Fotograferingen gikk unna og alle motiver jeg mente var interessante ble sikret på minnekortene. Med minnekort i flertall kan det jo forklares at jeg stort sett alltid benytter 2 kamerahus på tur. Et hus med FX brikke (fullformat) og et med DX (APS-C). Fordelen med en slik løsning er at jeg får mindre objektivbytte, noe som gir mindre støv på bildebrikkene og det er større sjans for å få blinkskuddene siden det "riktige" objektivet sitter på.
Veien ned til telt gikk bra selv om litt regn hadde gjort underlaget glatt og uforutsigbart.

Grunnen rundt snøfeltene kan være uforutsigbare. Plutselig synker man.

Denne karen hadde dårlige odds her oppe.

Leirungstindan og Store Knutholstinden.

Høgdebrotet.

Jotunheimen nordvestover. 

 Store Knutholstinden 2341 moh.

Smørstabbtindene. Storebjørn helt til venstre.

Leirungsbreen.

Breslam gir en fin blåfarge på vannet.

 Alt utstyr ble pakket sammen og jeg begynte på veien ned til Leirungsdalen for å finne en god plass for natten. Jeg har vært noen ganger iLeirungsdalen før og visste at det er flere gode teltplasser med gress og flat lyng langs elva. Jeg foretrekker det fremfor å ligge på steinete grunn. En god dag er tross alt noe avhengig av en god natt.
Veien ned går i steinete terreng til å begynne med, med snøflekker innslagsvis, til det går over i vier og lyng fra rundt 1400 moh og nedover. Jeg fant en fin plass å ligge og etter jeg krøp ned i posen tok det ikke mange minuttene før gardinene gikk ned. Det hadde vært en lang dag.

Dag tre viste været seg igjen fra sin beste side og jeg våknet med at sola sto på teltet med det resultatet at det ble i overkant varmt. Det var bare å komme seg ut og starte dagen. Frokost, titte på kartet, memorere ruta, pakke tingene og komme seg avgårde.
Turen tilbake gikk ut av Leirungsdalen på god sti i retning Semelhøe og Vargbakken. Jeg møtte mange fjellturister på stien så det er tydelig at det er en populær trase.
Fremme ved bilen fikk jeg utstyret inn i bilen og konstatert at sommerferien straks var over...... 

Innover Leirungsdalen.

Leirungsåi. Munken i bakgrunnen til høyre.

Svarthammarbui. Eller det som er igjen av den.

Fotoutstyr brukt på turen er:

• Nikon D700
• Nikon D300
• Nikkor AF-S 24-70 f2,8G
• Nikkor AF-D 80-200 f2,8
• Nikkor AI-S 55 f3,5
• Soligor mellomringer 12-24-32