VisualNorway: Tjørnholstinden sommeren 2014

Leirungsdalen og området rundt må jeg vel kunne karakterisere som et av mine favorittområder i Jotunheimen. Området er lett tilgjengelig og har et stort utvalg topper man kan bestige. De aller fleste av dem ligger fra 2000 meter opp til 2341 om man tar med Knutholstinden som egentlig ligger i Svartdalen.

Tjørnholstinden er en topp jeg har prøvd meg på flere ganger, men på grunn av dårlig vær med nedbør, tåke og dårlig sikt, har jeg ikke kommet opp før nå. Jeg velger å være trygg på tur.

Etter turen i Børgefjell kjørte jeg direkte fra Namsvatnet til Valdresflya. en lang kjøretur, men det må til. Varmen på det tidspunktet gjorde at motivasjonen til å komme seg opp i høyden var stor. Jeg er en person som takler varme ganske dårlig og temperaturer over 20 grader kan bli noe plagsomt.

Broen over Leirungsåi.

Leirungsåi nedover mot Gjende.

Turen startet noen hundre meter ovenfor Vargbakken på Valdresflya og gikk videre innover Leirungen mot brua som går over Leirungsåi. Været var fint med sol, skiftende skydekke og det var en behagelig bris i luften.
Planen var å gå opp langs ryggen av Semelhøi, videre opp til Bukketjønn og slå leir der.
Terrenget opp Semelhøi er preget av lyng, vier langs bekkene og fjellbjørk. En og annen blomst dukker også opp. I det jeg kom opp på ryggen og vegetasjonen ble skrinnere dukket det opp reinroser. Bare tre av dem, men et hyggelig innslag blant lyng og krøkebær.

Reinrose.

Snøbakkestjerne.

Rødsildre.

Nedre del av Leirungsdalen.

Leirungsåi. Besshøi i bakgrunnen.

Bukkehammaren.

Utsikt over Leirungsåi. Knutshøi og Besshøi i bakgrunnen.

Fra Semelhøi er det strake veien opp fjellet. Det må forseres litt vier og kratt før man kommer på stien som går langs elva fra Bukketjønn, men ikke mer enn at det er uproblematisk. Stien opp til vannet er god og byr ikke på noe form for utfordringer. Man kan skru av hodet og la tankene fare mens man går.
Vel oppe ved vannet var det å se seg etter en passende teltplass og det var ikke noe problem å finne det. Eneste som kan være litt problematisk er at det kan bli fuktig på bakken siden det er bare avleiringer og litt torv på bakken.
Resten av kvelden gikk med til fotografering. Det gjelder å bruke det myke kveldslyset best mulig. For de som ikke har erfaring med det, så gir et slikt lys perfekte muligheter for å fotografere detaljer og isolerte motiver ettersom det er lite eller ingen skygger.

Bekkesildre.

Speiling i Bukkehammartjønn

Bukkehammartjønn med Bukkehammaren bak.

Naturen vet å lage sin egen kunst.

Bekk ned fra Kvassryggen.

Kvelden kom og det var på tide å finne frem soveposen. Jeg hadde ikke tilbragt lange tiden i posen før det begynte å regne ganske kraftig og etter en liten stund så jeg at det begynte å samle seg vann i ytterteltet. Vann i teltet er ikke noe jeg har ønske om så da var det bare en ting å gjøre. Stå opp og lage dreneringsrenner langs teltet. Kan forestille meg at det var litt av et syn der jeg sto i bokseren, jakke og uknytte fjellstøvler mens jeg grov det jeg orket i tre tiden på natta......

Dag to hadde været forandret seg totalt i forhold til nattens vær. Solen skinte, himmelen var blå og temperaturen lå på rundt 15 grader. Helt perfekt!
Frokosten, frokostblanding, sukker, kanel og varmt vann, ble inntatt ute og livet kjentes veldig bra ut.
Leiren ble revet, sekken pakket og veien opp fjellet gikk videre. Resten av terrenget består av stein, snø og enkelte områder med avsetninger fra breer.

Frokostblanding, sukker og varmt vann. Høyoktan frokost.

Teltplassen ved Bukkehammartjønn.

Under turen videre oppover valgte jeg å gå opp Steinflye. Det alternativet gir hele tiden en fin utsikt mot nord-øst og sydover slik at man ser mot Rondane, Langsuene, Rundemellen, Skaget og fjellene syd for Leirungsdalen.
Reinsdyr er noe man kan se i disse traktene og jeg gikk på flere flokker underveis. Selv om det er tamrein så er det ikke mye i adferden som sier at de er tamme. De er på vakt hele tiden og forflytter seg med en gang man nærmer seg.

Tamrein.

Skaget og Svarthammaren som nest siste blåne.

Videre gikk turen mot Steinfybreen. I det man nærmer seg brefronten ser man "moreneryggen" breen har skjøvet foran seg. Vel.....morene er det nok ikke riktig å kalle det. Her er det en rygg av kampesteiner store som biler, breen har skjøvet foran seg. Man kan bare så vidt begynne å forstå de kreftene som er i en bre når den beveger når man tenker masse, friksjon og volum. Ufattelig....
Omtrent 500 meter under toppen av Tjørnholstinden fant jeg en egnet plass for det lille teltet mitt, Ringstind 2, og brukte bare ytterteltet siden jeg skulle bare ha litt ly for vær og vind. Kjekt å være beredt om været slår seg vrang under matlaging, selv om det bare er å koke vann.

Smeltevann fra Steinflybreen. Tjørnholstinden i bakgrunnen.

Steinflyi.

Issoleie. Den blomsten som har vunnet antall høydemetere i Norge. Ingen blomst vokser høyere opp.

Det blir neppe bedre....

Rett under Tjørnholstinden. En reinflokk skimtes på breen.

Middag på "høyfjellshotellet".

Med mat i magen, litt sjokolade i dagstursekken som er integrert i Bergans Alpinisten, bar det målrettet mot toppen. Denne gang skulle jeg opp!
30 minutter senere sto jeg på toppen, 2331 moh, og kunne nyte en fenomenal utsikt i alle retninger. En del skyer var det uten at det ødela opplevelsen. Fotograferingen gikk unna og alle motiver jeg mente var interessante ble sikret på minnekortene. Med minnekort i flertall kan det jo forklares at jeg stort sett alltid benytter 2 kamerahus på tur. Et hus med FX brikke (fullformat) og et med DX (APS-C). Fordelen med en slik løsning er at jeg får mindre objektivbytte, noe som gir mindre støv på bildebrikkene og det er større sjans for å få blinkskuddene siden det "riktige" objektivet sitter på.
Veien ned til telt gikk bra selv om litt regn hadde gjort underlaget glatt og uforutsigbart.

Grunnen rundt snøfeltene kan være uforutsigbare. Plutselig synker man.

Denne karen hadde dårlige odds her oppe.

Leirungstindan og Store Knutholstinden.

Høgdebrotet.

Jotunheimen nordvestover.

Store Knutholstinden 2341 moh.

Smørstabbtindene. Storebjørn helt til venstre.

Leirungsbreen.

Breslam gir en fin blåfarge på vannet.

Alt utstyr ble pakket sammen og jeg begynte på veien ned til Leirungsdalen for å finne en god plass for natten. Jeg har vært noen ganger iLeirungsdalen før og visste at det er flere gode teltplasser med gress og flat lyng langs elva. Jeg foretrekker det fremfor å ligge på steinete grunn. En god dag er tross alt noe avhengig av en god natt.
Veien ned går i steinete terreng til å begynne med, med snøflekker innslagsvis, til det går over i vier og lyng fra rundt 1400 moh og nedover. Jeg fant en fin plass å ligge og etter jeg krøp ned i posen tok det ikke mange minuttene før gardinene gikk ned. Det hadde vært en lang dag.

Dag tre viste været seg igjen fra sin beste side og jeg våknet med at sola sto på teltet med det resultatet at det ble i overkant varmt. Det var bare å komme seg ut og starte dagen. Frokost, titte på kartet, memorere ruta, pakke tingene og komme seg avgårde.
Turen tilbake gikk ut av Leirungsdalen på god sti i retning Semelhøe og Vargbakken. Jeg møtte mange fjellturister på stien så det er tydelig at det er en populær trase.
Fremme ved bilen fikk jeg utstyret inn i bilen og konstatert at sommerferien straks var over......