Glittertinden, en gang for lenge siden.

Å sitte og bla i gamle bilder og mimre er stort sett alltid moro. For en tid siden ble jeg sittende og se igjennom bildene bilder fra den tiden jeg var ung og aktiv topptur jeger. Bildene fra turen jeg beskriver her må vel være en av de flottere toppturene jeg har hatt opp igjennom tiden. De gamle APS rullen ble levert inn til scanning og resultatet vises nedenfor.



Tidlig oktober i 1998 dro min gode kamerat Runar og jeg tidlig på morgenen i retning Spiterstulen. Målet denne gangen var Glittertinden i Jotunheimen og meningen var å komme så høyt opp man kan i Norge. Nå er det slik at det er Galdhøpiggen som er høyeste fjell i Norge, men om man tar med breen og snøen på Glitterinden så er Glittertinden noen få meter høyere. I 1998 i alle fall. Mye har skjedd med klimaet siden den gang og hva som er tilstanden pr. i dag vet jeg ikke.

Etter mange mil og timer på veien ankom vi Spiterstulen utpå dagen og som alltid, når vi var på tur, kom vi til gråvær og usikre værforhold. Bilen ble satt på parkeringen og noen kroner ble betalt til bevertningen inne på hotellet.
Stien opp mot Steinflye er godt markert og enkel å gå.
Gråværet vedvarte mens vi ruslet oppover og jeg minnes det gikk mange tanker til værgudene og hvorfor vi aldri kunne ha fint vær når vi var på tur. Det slo aldri feil. Til nå. I det vi bikket over fjellkanten og inn på flatene mot Steinflye brøt vi igjennom skydekket. Det var som å komme på en annen planet. Klar blå himmel og sol som varmet i stedet for rå og hustrig tåke.

Gråværet er plutselig borte  og målet er i siktet. 

Steinflye.

Videre gikk turen innover Steinflye og mot foten av Glittertinden. Steinflye er en lang slette med typisk høyfjellslandskap. Karrig , men enkel å gå på.

Turens første overnatting ble inne ved foten av Glittertinden før man begynner den brattere delen av turen. Jeg minnes at det var en kald natt og at temperaturen krøp ned mot minus 12. Det er litt i kaldeste laget for en "Igloo" pose.

Dagen etter opprant med knallvær og kjølig klar luft. Frokosten ble unnagjort og teltet pakket. Nå skulle toppen tas!

Stien opp videre er relativt godt markert, men blir borte enkelte plasser siden det bare er stein og fjell som underlag. Enkelt plasser er det også så bratt at det grenser til klyving. Det kan gi noe utfordringer med tung sekk på ryggen, men det var ikke verre enn at deg gikk greit. Ikke hadde vi dårlig tid heller, så det var bare å nyte og bruke den tiden som trengtes for å ta seg frem sikkert.

Nysnøen hadde lagt seg på partiene nærmere toppen og alt virket rent og friskt. Det var ikke et fotspor å se noen plasser. Det var tydelig at sesongen var over for det året.

Utsikten fra Glittertinden på en slik dag som da vi var der er helt formidabel. Man ser Store deler av Jotunheimen og man kan se Dovre, Jostedalsbreen, Rondane og Sunnmørsalpene på en god dag.

Retning sørøst. Besshøi og Tjørnholstinden bak til høyre.

Glittertinden og toppen.

Utsikten er fantastisk. En utrolig plass å ligge i telt på.

Nordvest. Skydekket ligger langt under.

Solen sier takk for i dag og forsvinner bak Galdhøpiggen.

Etter hvert som solen gikk ned merket jeg at det var sent på året og at det ble raskt kjølig. Det var ikke noe varmere på toppen enn nede på Steinflye og det ble en natt hvor jeg lå og vred meg i soveposen. Den var på ingen måte egnet for temperaturer ned mot 15 minus.

Soloppgangen fra Glittertinden er rett og slett spektakulær og jeg tror ikke det er så mange som faktisk har opplevd det. Fargene og lysspillet man kan oppleve derfra er helt rått. Vi var heldige og fikk den opplevelsen.

Solen er på vei opp og horisonten begynner å gløde.

De første solstrålene treffer toppen av Galdhøpiggen.

Turen ned mot Spiterstulen ble startet tidlig. Det var vemodig å gå ned fra fjellet når forholdene var slik de var. Men slik er det bare. Alle turer har en ende.....

Kamera på turen var en Nikon Nuvis 75 APS kompaktkamera.